Selvmord er ikke løsningen

 

Jeg vet ting kan bli veldig tøft. Jeg vet å være mobbeoffer kan få deg til å få negative tanker. Jeg vet det er tøft å ikke ha noen du kan lene deg på. Jeg vet det er tøft å ha alle mot seg. Jeg vet du føler ingen elsker deg. Jeg vet du føler verden blir et bedre sted uten deg. 

Jeg vet tanken på å forsvinne er fristende, men er det virkelig løsningen? Tenk deg over. Føl litt på tanken om å forsvinne. Løser det noe for deg? Skal du si opp livet ditt på grunn av en eller ti personer som gir deg en tøff tid?

 

Skal du la dem vinne? 

 

Alle har hatt tanken på å ta livet sitt i en eller annen situasjon. Noen har gjennomført tanken. Hvilken forskjell gjør det? Du kan få oppmerksomhet også blir du glemt. Du forlater familie. Du forlater folk som elsker deg. Du forlater verden. Du tar ditt verdifulle liv på grunn av en idiot som tråkker ned på deg. En idiot som har vanskeligheter med seg selv. En idiot som tenker du er null. 

Skal du virkelig la en slik idiot slippe unna? 

Tenk litt. Du begår selvmord. Idioten går videre til en annen. Vil du la det skje? Vil du ikke sette idioten på plass og skape litt trøbbel for h*n? Hvorfor skal noen la deg føle du ikke er verdt noe? Hvorfor skal du LA noen ta fra deg livet ditt? 

Tenk hvor deilig det er å ha makt over en mobber! Tenk hvor deilig det er å hjelpe en mobber med å slutte med det h*n gjør. 

Aldri tenk at problemet ligger hos deg. Problemet ligger hos mobberen. 

Det er mobberen som er problemet. Ikke deg. 

  • Føler du behov for å lufte litt og snakke om problemene dine, ta kontakt. Jeg kan prøve å hjelpe deg:) 

 

Du endrer deg

Det er alltid viktig å huske at før eller siden forandrer du deg. Både på det ytre og det indre. Du er ikke den samme personen du var da du var et lite barn. Du vokser for hver dag som går. I noen tilfeller vokser vondheter vekk, men du tar med det du har lært videre. Alle vokser og endringer skjer - hele livet. Du stopper aldri på et punkt og forblir slik resten av livet, tvert imot. Folk kan tro at den de er i dag stort sett er den de kommer til å være imorgen. 

På lik linje som mobbere og mobbeoffere. Alle endrer seg og vokser. Det er lov å tilgi, men frivillig å glemme. Jeg personlig kommer aldri til å glemme mobbeperioden min - på lik linje som jeg aldri kommer til å glemme de beste minnene jeg har med familie og venner. Jeg sier ikke at mobbeperiode er det beste som kan skje et individ, nei, det er det verste et mennekse kan gå gjennom. Du har folk som er imot deg, folk som snakker stygt om deg, peker, holder deg utenfor etc. MEN du lærer av det. Du lærer hvordan du IKKE skal behandle andre - fordi du selv vet hvordan det føles. 


/Bildet hentet fra Google/

Har du vært i en situasjon hvor du har blitt flau av den gamle deg? Av da du var liten? Kanskje alle de dumme tingene du holdt med på for 10 år siden? Tror alle har vært i en slik situasjon. Hvordan kommer du til å tenke om deg selv om 10 år fremover i tid? Er du fortsatt den du er akkurat nå? Nei, tror neppe det. 

Derfor er det viktig å ha troen i at alt tar slutt. Alt skal stoppes. Fordi livet går videre og folk vokser.

Tankene og hvordan jeg er idag, er på grunn av hva jeg har lært av å bli mobbet. 

Jeg er ikke din slave

Jeg har en liten historie å komme med. Gjennom den perioden jeg ble mobbet, så hadde jeg selvtillit helt nede på bånn, og jeg kunne gjøre hva som helst for å ikke bli mobbet, og for å passe inn. Vel det gikk så langt, at jeg tillot "populære" folk bruke meg som demmes slave/tjener. Jeg tenkte at hvis jeg lar dem bruke meg, så skulle dem ikke le av meg og heller ikke mobbe meg, men kanskje dem ikke mobbet eller lo av meg, men det var noen andre som lo av meg og synes jeg var dum. Og ja dum var jeg som gjorde dette. Det er ikke noe jeg er glad for den dag idag, for å si det slik. Jeg kan skjønne desperasjonen jeg hadde på den tiden, om å ikke bli mobbet, og det var grunnen for hvorfor jeg lot folk bruke meg. MEN slik er jeg ikke lenger. Takk og lov for det.

På denne tiden var jeg ganske alene, og jeg ville ha noen å være sammen med i friminuttene. Det er mange som kan føle det slik. Det er mange som er alene, og tenker "OK la de bruke meg" Men slik skal man ikke tenke, overhode ikke. Det er dumt. Jeg skal innrømme at jeg var ganske, ganske dum som gjorde dette, og det er noe jeg både tenker på og angrer på den dag idag. Ikke la andre behandle deg som søppel. Du er et menneske som er verdt mye. Du er på lik linje som alle andre, Du er verken mindre verdt eller mer verdt enn andre. Alle er like mye verdt, i mine øyne. 

Blir du mobbet? Blir holdt utenfor? Ledd av? Ikke vær slave for dine problemer. Ikke la folk bruke deg som deres slave. Ikke prøv å pass inn. Vær deg selv, og du blir respektert for det. Jeg har mer respekt for dem som er seg selv, enn dem som er falske. Hvis jeg hadde blitt mobbet om igjen, så hadde jeg aldri aldri vært slave til en, og jeg hadde heller ikke prøvd å passe inn. Mobber du? Vær så god, go ahead mobb så mye du vil. Men jeg snur ryggen til, går og nyter livet. For så mye selvtillit har jeg. Orker ikke å bry meg, Det forteller meg hvor lavt personen (e) synker. Og at jeg har noe som dem ikke har. Nemlig selvtillit. Det er slik jeg vil dere også skal tenke. 

 

♥ Legg igjen en kommentar om hva du vil jeg skal blogge om neste gang 

Følg meg på sosiale medier: 

♥ Instagram: Stopbullying30

♥ Twitter: brokedanonym 

Forsvar deg selv

Det er ikke alltid like enkelt å forsvare seg selv, spesielt hvis det er mange imot deg. Vi alle har vært i en eller annen situasjon hvor vi har måttet forsvare oss, for noen skjer dette daglig, og for andre ikke. Det å forsvare seg selv er noe alle burde kunne gjøre, og ha nok selvtillit til å gjøre. Man kan ikke la folk behandle deg som søppel, eller behandle deg som de vil. Du skal kunne ha dine meninger, og ikke være redd for å dele dem og heller ikke være redd for å forsvare deg. Du er et menneske med følelser, som alle andre, og det gjør deg ikke sær eller uønsket, men spesiell. Alle er spesielle på hver sin måte.  Hvis du ikke forsvarer deg selv, hvem ellers skal gjøre det? Kanskje noen er heldige som har gode venner som støtter, men det er mange som ikke har støtte av verken familie eller venner. 



Det å tro på seg selv, er en forsvar i seg selv. Man kommer langt med å ha selvtillit, men det tar tid å bygge opp selvtilliten. Mange bruker å forsvare seg selv ved stillhet. Men funker det alltid? Hva gjør vedkommende? Ler dem, forsetter dem eller går de bort og begynner å gi blikk? Medisinen til mobbere er nemlig å høre mobbeofferet forsvare seg selv. Og dette gjør noe med mobbeofferet også, man får en fantastisk følelse i ettertid, og man får nok en del respekt tilbake av andre. Og kanskje selvtilliten stiger?

Det å tro på seg selv og vite hvem man virkelig er, er en forsvar imot de som tror de vet hvem du er. Jeg har vært i x-antall situasjoner hvor jeg har måttet forsvare meg selv,og det er ikke alltid det har fungert, hehe. Jeg er stolt av meg selv for å ha prøvd å forsvare meg selv, enn å ikke prøve idet hele tatt. Det skader aldri å prøve, uansett om man ikke blir vellykket, men man slipper å sitte igjen med en angre følelse på hvorfor man ikke forsvarte seg selv. Men husk å aldri gi opp. Jeg husker fortsatt da jeg ble mobbet på barneskolen, så klarte jeg faktisk å forsvare meg selv litt her og der mot jentene som såret meg ang klær jeg hadde på meg eller andre ting, og det er faktisk noe jeg er stolt av den dag idag, uansett om det ikke varte lenge. Selvtilliten var helt på bånn årene etter, men nå har jeg bygget opp selvtilliten min, jeg har gode venner og jeg trives med alt jeg gjør:) Og det er noe jeg vil dere også skal gjøre. Det er en grunn for hvorfor jeg har laget denne bloggen, og det er for å hjelpe andre ungdommer som har gått gjennom mobbing eller går gjennom mobbing nå, og dele erfaringer og opplevelensene mine med dere.

 

Legg igjen en kommentar om hvordan du klarer å forsvare deg selv, og del gjerne din historie. Kanskje du hjelper noen?:) 

Følg meg på mine sosiale medier:

Twitter:brokedanonym

Instagram: Stopbullying10

Jeg er altfor sjenert

Nå er det skolestart igjen, og mange starter i nye klasser, med null venner. For mange er dette en "ny" sjanse  på livet. En ny sjanse på å være en annen versjon av seg selv. En ny sjanse på å få seg gode venner. En ny sjanse på å gjøre det bra. Som sagt så er det mange som starter i nye klasser, eventuelt ny skole, med kun bekjente eller noen få kjente ansikt. Det er vanlig å møte blikk og høre hvisking, fordi du er "ukjent", du står alene og folk kan oppfatte deg som "klein", "ensom" eller eventuelt  "morsom" og prøver å gjøre narr av deg. Dette opplever man engang eller ofte i livet. 

Det er vanlig å ha "bli kjent" lek første skoledag, for å kunne bli kjent med de andre medelevene. Her er det vanlig å bli stille, og møte blikk av andre. Jeg husker min førsteskole dag på vgs, som om det skulle ha vært igår. Jeg kjente absolutt ingen. Jeg var den personen som stod alene, ble oppfattet som ensom og klein. Jeg tenkte at folk skulle være mer voksne på vgs, men jeg innså etterhvert at de fleste var fortsatt barn i hodet. Da vi fikk vite klassene våres, så var det mange som kjente hverandre, men jeg var den som ikke kjente noen, og når vi ble delt inn i "bli kjent" grupper, var jeg uheldig som kom i gruppe med de jentene som kjente hverandre, og det eneste de snakket om var hvor heftig de hadde det på en fest og andre ting de hadde gjort sammen. I denne situasjonen følte jeg meg ganske utenfor og jeg så bare på dem, men etterhvert tenkte jeg at jeg kunne være den voksne og begynne å spørre spørsmål om f.eks. hva dem pleide å gjøre på fritiden, og andre slike ting. Og utifra det så begynte vi å snakke sammen og dele historier etc.. Så det jeg prøver å fortelle dere utifra denne historien er at uansett om ingen tar initiativ til å bli kjent med deg, prøv selv å ta initiativ til å spørre om ulike ting om vedkommende, uansett om du ikke er interessert å vite forskjellige ting og tang om personen fordi h*n blikket deg tidligere, så gi personen en ny sjanse, kanskje personen er annerledes enn du tror, og kanskje personen innser at du er annerledes enn det h*n trodde. 



Ikke la blikking og hvisking ødelegge for deg. Hvis noen blikker deg, tenk alltid at personen ikke har det bra med seg selv, og at personen synker innmari lavt, fordi det er akkurat det dem gjør;) Hvis du hører noen hviske stygt om deg til en annen, ikke la dem slippe unna, ha selvtillit gå opp til personen og hvis dem at du er ikke en person som man tuller med eller snakker stygt om. Aldri la en person snakke nedlatende om deg, du er verdt mye, og det er noe dem skal vite. Alle har sine sider, alle har svake, sterke, negative og positive sider ved seg selv. Bygg opp de sterke sidene dine, og vis dem at du er verdt mye og kan forsvare deg selv. De skal kunne respektere deg, ikke behandle deg som søppel. 

Første skoledag er en sjanse på å være 100% seg selv;) 

 

Dette innlegget skulle ha vært oppe i forrige uke, men bedre sent enn aldri eller hva? 

Legg igjen en kommentar om hvordan din første skoledag har vært, og del din historie. Kanskje du hjelper noen:) 

Følg meg gjerne på instagram:Stopbullying10

Jeg kler meg som jeg vil!

Er man hore dersom man går med lettkledde klær? Er man oppmerksomhets syk dersom man viser kroppsdeler? Er man terrorist dersom man bruker sjal og går med fulldekket kjole? Er man pingle dersom man går med bukse om sommeren? Er man stygg dersom man bruker joggebukse og hettegenser? 

Jeg er fullstendig lei av at folk skal dømme andre ved deres antrekk. Alle har sin rett på hvordan de selv vil gå kledd. Ingen skal bestemme over hvordan du selv skal kle deg. Du er din egen person, og du bestemmer selv hva slags klær du vil ha på. Folk må lære seg å respektere andre og akseptere andres mening. 



Jeg selv har opplevd mye rundt klær. Jeg har blitt kalt "hore" fordi jeg gikk med skjørt og singlet. Og dersom du går med dette, så ber du om voldtekt, tydeligvis. Det er mest idiotiske jeg har hørt. Ingen vil bli voldtatt. Ingen vil bli kidnappet og berørt av gamle- pedofile- bekjente menn. Men det er dessverre slik tankegang de fleste i dagens samfunn har. Man kan bli voldtatt uansett om man er fulldekket, så klær har ikke så mye å si når det gjelder voldtekt, mener jeg. Menn er menn. Og menn blir tiltrukket av hud, men også utseende og kroppsfasong. 

Ingen er like. Alle er ulike. Noen liker å vise hud, andre ikke. Det betyr at alle har sin egen smak og sin egen stil. Vi lever i et samfunn hvor det blir produsert mange fine klær med bra kvalitet. Vi lever i et samfunn hvor de fleste går likt kledd, og andre ikke.

Klær er klær, mener jeg. Uansett om det er moderne eller umoderne. Uansett om det er joggebuske eller skjørt. Det har ingenting å si, så lenge du selv føler deg komfortabel i det du går med. Det viktigste er og ikke bry seg om hva de andre rundt deg tenker eller mener om ditt antrekk. Ha på deg det du selv synes er fint. Det er lov å skille seg ut. Stol på deg. Ha selvtillit. 

Jeg møter blikk av både unge og voksne når jeg bruker korte og lettkledde klær, men jeg hever meg over det og går videre. Jeg kan ha en liten forståelse på at unge kan gi blikk, men ikke voksne. De skal være voksne og kunne bedre. De skal være våres forbilde. Det er de vi skal se opp til. Man gir ikke blikk til en jente på 17 år. Man rakker heller ikke ned på en 17 åring. Det gjør man bare ikke. 

- Jeg kler meg som jeg vil! 

Hvordan få bedre selvtillit?

Tenk deg at du vinner 100 millioner i lotto. Det gir en god følelse, ikke sant? Plutselig føler du at du har muligheten til å gjøre akkurat det du vil. Du er Kongen, du er Presidenten, du er Generalen! Nå er det DU som er sjefen over ditt eget liv. Hva andre tenker om deg og hva de måtte bedrive tiden sin med betyr ikke så mye lengre.

Dette er selvtillit. Det er en god følelse i deg som sier at du er ustoppelig. Du kan oppnå det du vil! Dessverre er det mange som sliter med lav selvtillit, og dessverre er det veldig få som vinner 100 millioner i lotto. Men det positive er at du ikke trenger å vinne 100 millioner for å få bedre selvtillit. Du kan jobbe med deg selv, og oppnå den følelsen det er å være ustoppelig med litt egeninnsats. Du kan få frem følelsen av at du er verdt 100 millioner. 

Det finnes mange gode tips om hvordan du raskt kan få bedre selvtillit. Det kan gi en god følelse i det øyeblikket du leser dem, men å sette de ut i livet er en helt annen sak. Jeg har ikke en konkret svar på hvordan en person kan øke selvtilliten, fordi det er fra person til person. Jeg er ikke en profesjonell, bare en vanlig person som har litt erfaring fra ulike ting jeg har opplevd i livet. Jeg har satt opp noen punkter på hvordan en kan få bedre selvtillit, om det funker akkurat på deg, vet ikke, men noe av dette funket på meg. Det er lov å prøve seg frem, men forvent at andre rundt deg kan legge merke til det, og man kan få negative tilbakemeldinger om at du har forandret deg osv, men overse det! Det er en fin måte å starte å bygge opp selvtilliten på. 

1. Kartlegging - Kartlegg de personene som har hatt innflytelse på deg, og hvordan de har behandlet deg. Som regel er det i oppveksten den dårlige selvtilliten blir grunnlagt. Men ikke bestandig. Det som er sikkert er at det alltid er andre som skaper den dårlige selvtilliten i deg. 

2. Selvobservasjon - Observer deg selv i ulike situasjoner. Observer hva slags tanker som dukker opp i hodet ditt. Observer hva slags følelser som kommer inn. Observer kroppspråket ditt. Observer hva slags reaksjoner du får når andre snakker til deg, og når du må snakke til andre. Når du er alene, så reflekter og tenk over hva du har observert. Så du folk i øynene når du snakket med dem? Ble du svett i hendene når noen snakket til deg? Smilte du mye? Var stemmen høy eller lav? Trakk du innover i deg selv? Var du tankefull? 

3. Observer andre - Hvordan behandler de deg? Hva sier de til deg? Hva slags mennesker er det som snakker med deg? Hvordan snakker de? Hvordan oppfører de seg mot andre enn deg? 

4. Observer de med god selvtillit - Hva slags atferd er de har? Hvordan er kroppspråket deres? Hvordan ordlegger de seg? Hvordan behandler de andre mennesker? Hva er det som skiller disse fra folk med lavere selvtillit? 


Mitt personlige råd fra hjertet, som også har funket på meg: - Tørr å si din mening, rekk opp hånda i timen når læreren stiller spørsmål, ikke være avhengig av andre. Du må bare tenke at du er verdens heftigste person, men ikke dra den for langt og bli overlegen og behandle andre som dine slaver, dont do it! Du må alltid tenke at det er noen som vil være deg. Du må tørre å ta sjanser. Fiks på utseende, kanskje det øker selvtilliten? Kanskje du er penere med brunt enn blondt? Selvtilliten din kommer som oftest når du har greid en ting og hvis du har endret noe ved deg selv. Gi deg selv respekt, ha grenser på hvordan folk kan snakke til deg, dropp folk som ikke verdsetter deg. Venner kommer og går. Gjør alltid noe nytt. Du vet aldri hva som gjør deg lykkelig, ikke engang penger gjør deg lykkelig uten kjærlighet:) 

Lik/ kommenter innlegget dersom du vil ha en historie om hvordan jeg greide å bygge opp selvtilliten min! 

-   Confidence is something you create within yourself by believing in who you are. 

You're worth it

Har du noen gang følt deg alene? Har du noen gang følt at alle snur ryggen mot deg? Har du noen gang følt deg lite verdt? Har du noen gang følt deg hjelpeløs? Har du noen gang følt at du ikke er god nok? Har du noen følt at du ikke vil eksistere lenger? 

Vi alle har hatt slike tanker en eller annen gang i livet. Vi alle har vært i en situasjon hvor negative tanker har dukket opp. Vi alle har følt oss nedfor. Vi alle har opplevd noe negativt, som vi aldri kommer til å glemme. Oppturer og nedturer er en del av livet, og det gjør oss sterkere, føler jeg. Man lærer av nedturene. Man lærer at alt skjer for en grunn. Man lærer at det gode kommer. Ikke mist håp. 

Ingen fortjener å bli mobbet. Ingen fortjener å bli rakket ned på. Ingen fortjener å ha det vanskelig. Ingen fortjener å føle seg ensom. Men det er en del av livet, og det gjør oss sterkere. Når livet går nedover, skjønner man ikke poenget med å leve. Det er som oftest da de negative tankene braser inn, og de positive forsvinner. For meg er det alltid viktig å snakke ut om følelser, fordi dersom man ikke gjør det, kan man bli verre. Det er ikke alltid like enkelt å snakke om vanskelige ting, men det er viktig å snakke om slike ting med folk man står nær og som man kan stole på. Når det kommer til foreldre, så er det ikke alltid de forstår. Og det er heller ikke enkelt å snakke om vanskelige ting med dem.Det kan være for nært og masse følelser. Derfor er det viktig å ha en eller flere venner man kan snakke med når foreldre ikke forstår. 



Tro på deg selv. Du kan klare akkurat hva du vil. Ingen vil se deg lide, bortsett fra de som er sjalu, men de er ikke verdt din tid. Du er verdt mye her i livet. Selvmord er ingen utvei, uansett om det er en "deilig" tanke når man er i en vanskelig situasjon. Alt går over, og man tenker tilbake og blir glad av å være her. Det er alltid noe som stopper oss. Som jeg har delt her på bloggen, så var jeg nær døden selv. Jeg var dum og ville bort. Men når jeg ser tilbake nå, så blir jeg glad for at jeg fortsatt er her. Ikke mist håp. Vær sterk. Du er verdt mye. Kanskje du ikke vet det akkurat nå, men tiden kommer og du innser at du er verdt mye. 

- You're worth it 

 

Du er vakker som du er!

Har du ikke kjæreste? Du får deg en. Hvorfor? Fordi du er vakker, både på utsiden og innsiden. Ser du ingen fremtid? Du har en fremtid og får deg en fremtid. Hvorfor/hvordan? Du er verdt mye, og du får deg en fremtid ved å være tålmodig. Vil du ikke eksistere lenger? Du må. Hvorfor? Fordi ingen vil se deg forsvinne. 

Utseende er ikke alt, men det er det som er på innsiden som telles og sier mye om deg. Utseende er bare et bilde folk ser på ved første øyekast. Utseende, størrelse, kviser, rarhet etc..  har ingenting å si om hva slags person du er. Det er personligheten som forteller folk om du er god eller ond. Kanskje har du ikke verdens beste hud, kanskje har du ikke verdens fineste kropp, kanskje har du ikke verdens fineste smil, men det betyr ikke at du ikke har verdens beste personlighet. 



Det er trist at folk bryr seg så mye om utseende, men ikke like mye om personligheten. Hvorfor bruke en tonn med sminke, bare for å passe inn i en gruppe? Hvorfor ikke bare sminke deg naturlig, så blir du godtatt for hvem du er? Hvorfor være falsk bare for å passe inn i en gjeng som ikke er verdt det? Er det verdt å ødelegge huden din, er det verdt at du tar piercing fordi alle i klassen/gjengen har det, er det verdt å ta silikon fordi alle jentene har større bryst enn deg, er det verdt å miste jomfrudommen bare fordi alle i klassen/gjengen har det, er det verdt å ødelegge seg selv bare for å passe inn i en gjeng? Man bør alltid tenke seg godt igjennom hva som er riktig og galt for seg selv. Hvem prøver jeg å imponere? Meg selv? Venner? Gutt? En gjeng som gir blanke søren i meg? 



Du er vakker, uansett størrelse, uansett utseende, uansett rarhet, uansett hud. Alle er vakre på hver sin måte. Ingen er perfekte, alle har sine feil. Jeg personlig aksepterer hvem som helst til å henge med meg eller være min venn. Jeg er ikke den typen som ser om du er populær, ikke populær, har fine klær, om du er kul osv.  Slike ting gir jeg blanke søren i, og det synes jeg flere også skal. 

- You're beautiful just the way you are!

Hvor kan man kontakte meg?

Jeg har nettopp laget meg twitter, så følg meg gjerne der for spennende og gode quotes og kaanskje andre ting ;) 

Mail: brokedanonym@hotmail.com

Instagram: STOPBULLYING010

Twitter: Direkte link

Jeg følger tilbake:) 




Go your on way

Ikke vær noe andre vil du skal være. Vær deg selv.  Ikke bli påvirket av andre til å tenke at du må være som dem for å bli akeptert. Ikke vær falsk for å henge med de "kule". Folk vil like deg for akkurat som du er, hvis ikke, synd for dem! 

 


Det er maange som har lav selvtillit, og gjør hva andre vil dem skal gjøre for å "passe inn" Man kan gjøre ting man ellers ikke ville ha gjort. Man kan bli ganske påvirket av å "passe inn" i den gjengen. Og med dette, så ser folk hvor stakkars du er, og ikke minst hvor desperat du er og hvor lett du blir påvirket. Hvorfor ikke være med folk som respekterer deg for akkurat hvem du er? Istedet for å henge med falske idioter, som gir blanke søren i deg. Let heller etter de rette vennene som bryr seg om deg. 

Det kan være lett å bli påvirket av andre. Jeg selv har vært der. Jeg selv har blitt påvirket av andre, men jeg fikk meg ut av det. Jeg innså at de var falske, og ga søren i meg. Derfor tok jeg avstand og fikk meg nye venner, som jeg vet bryr seg om meg. Og det samme kan du. Du har rett til å ta avstand fra folk du ikke liker, og være med de du selv liker og som passer deg. Gå din egen vei. Drit i om du blir upopulær eller blir snakket dritt om. Popularitet har ingen ting å si, og dessuten så er popularitet no dritt! De som snakker dritt, viser bare at de er sjalue. 

Det er ingen som tvinger deg til å være med de du ikke vil være med. Det er ingen som tvinger deg til å gjøre ting du ikke vil. Ta avstand, jeg vet det kan være vanskelig, men tenk på deg selv. Tenk på hva som er best for DEG, ikke andre. Ta avstand dersom du føler at det du gjør er feil.

Ikke vær noe du ikke er, og heller ikke la noen ha kontrollen over deg. Ha dine egne meninger, ikke vær redd for å si dem. Ærlighet vinner, mener jeg. Man skaffer seg de riktige vennene om man er ærlig, og vennskap forholdet varer lenger. Ikke la noen bruke deg eller styre deg, fordi DU er verdt MYE! Ikke del mye med de falske, fordi det man deler, kan bli brukt mot seg. Hold det private for deg selv, ikke del med de som gir blanke søren i deg.

Det er bedre å gå din egen vei, og få de vennene som respekterer deg for akkurat som du er. Skaff deg de vennene som bryr seg om deg, og som tar deg imot når du faller. Det er bedre å ikke ha venner, enn å henge med folk som gir blanke søren i deg, og ikke er der når du trenger støtte, det er min mening, og det er slik jeg tenker. Ikke vær redd for å være deg selv, og ikke vær redd for å si din mening, det er ingen som kan gjøre deg noe. 

-Gå din egen vei!

Se deg selv i speilet

Se deg selv i speilet før du dømmer andre. Se om du selv er perfekt før du påpeker noe negativt ved vedkommende. Når jeg skriver "se deg selv i speilet" mener jeg ikke utseende, men personligheten. Alle er pene på hver sin måte, og ingen er perfekte. 

Når det kommer til dømming, er det noe jeg hater. Men mange dømmer uten å tenke seg om. Alle dømmer ved første inntrykket. Man kan dømme utifra utseende. Men er det så lurt? Har utseende noe å si? Kommer man langt med å se på utseende? Jeg har venner som ser ut som bitcher, men er de det? Nei, laangt ifra. Når man først blir kjent med de, så er de langt ifra bitcher. Derfor er det ikke lurt å dømme utifra utseende, men man gjør det uansett. 



Mange jenter kan kalle hverandre for stygge ting. Blant annet er ordene "hore" og "skløtte" mye brukt blant jenter. Jeg har jenter i klassen, som kaller hverandre for mye rart, blant annet disse to ordene. Derfor tenker at det er viktig å se seg selv i speilet, og se om man selv er perfekt, før man kaller andre for noe. Sjekk om det du kaller andre, ikke er deg selv. Alle har sin egen stil, og stilen viser hvem du er, sier mange. Men gjør det? Nå for tiden, er det mange som går likt. Har samme stil osv, fordi det er det som er moderne. Men fortsatt er det noen som skiller seg ut, og det er disse folkene som er interessante, synes jeg. Men alle har sin historie bak "maska". Alle har sin historie på sin oppførsel, sine tanker, sin stil osv. Man kan fort kalle en som gjennomgår et helvete, for hore eller noe annet. Det synes jeg er trist. 



Lev livet ditt, og ikke bry deg om dømmingen. Jeg har blitt dømt av mange, og jeg selv har dømt andre. Men jeg har satt tid til å bli kjent med de, og se om det jeg tenkte om personen stemte, og som regel har jeg tatt feil. Det har alltid endt opp med at jeg har blitt god venn med de jeg har dømt. Alle gjør feil, men man lærer av feilene sine. Dømming er noe alle gjør, men når det kommer til kraftig dømming, som for eksempel å kalle en man ikke kjenner for "hore", "skløtte" eller noe lignende, har man krysset grensen. Det å se på seg selv, og ikke bare på andre, er viktig. Det man kaller andre, kan ligge i deg selv også. Du kan kalle noen for falsk, og det kan godt hende du selv også er falsk. Du kan kalle andre for mye dritt, og du selv også er mye av det drittet. 

- Se deg i selv i speilet før du kaller andre for noe de ikke er.

Nye endringer

Jeg har lyst til å prøve noe nytt her på bloggen, og håper jeg får det til. Jeg får kommentarer hvor dere lesere blant annet forteller at dere selv har blitt mobbet, og jeg vil så gjerne lese disse mobbehistoriene. Derfor vil jeg dere skal sende meg en mail om deres mobbehistore eller om annen historie der dere har opplevd noe som har med mobbing å gjøre. Ingenting vil bli lagt ut på bloggen, uten deres tillatelse, og det blir lagt ut anonymt dersom dere tillater det. Dette er noe jeg virkelig vil prøve å gjøre, det er ikke sikkert jeg blir vellykket med, men man må jo prøve:)

Mailadresse: brokedanonym@hotmail.com 

Jeg håper å høre fra dere. 




Kan du si nei?

Har du noen gang havnet i en situasjon hvor du vil svare nei, men svarer ja? Har du nok selvtillit til å si nei? Får du dårlig samvittighet av å si nei? 

Mange får dårlig selvfølelse og samvittighet av å si nei. Mange klarer ikke å si nei, fordi de er redde, og dette har da noe med selvtillit å gjøre, tenker jeg. Når det kommer til mobbing, så er det mange som blir "dratt med" og blir redde for å si nei, fordi da kan man selv bli mobbet. Igjen, selvtillit. Du må føle hva som er riktig og galt, både for deg og for vedkommende/samfunnet. Har du blitt dratt med på noe du selv ikke ville ha vært med på ellers? Som for eksempel stjeling? Jeg har en venninne som liker å være kul, og svarer ja til alt, uansett om hun har lyst til det eller ei. Hun har vært med på å stjele, for å føle seg kul. Vet dere hva som skjedde? Politet kom, og tok henne med. Sånt skjer når man er fjern i hodet. Svar alltid nei til det dere føler og vet er galt.  

Det er ikke lett å svare nei til noe. Det å svare nei, kan faktisk føre til konsekvenser. Blant annet vennskap-tap. Men det er bedre å si som det er, enn å finne på en teit unnskyldning på hvorfor man ikke vil gjøre det eller være med den personen. Jeg har venner, som x-antall ganger har funnet på tåpelige og teite unnskyldninger på hvorfor de ikke kan møte meg eller være med meg. Jeg er den type person som liker å høre sannheten overfor løgnen. Jeg blir ikke såret dersom sannheten sårer, nemlig fordi jeg setter pris på at personen er ærlig, og det er viktig.


Når det kommer til mobbing, så er det alltid viktig å si nei. Nei man skal ikke mobbe.Og det er galt å mobbe. Men mange sier at det ikke er enkelt, og det skjønner jeg. Men dersom du har bra selvtillit og står for det du mener, så kan man si nei til mobbing og andre ting. Man må alltid tenke seg godt om. Man må ha vett i huet og være den voksne, som tenker godt om. En annen grunn til at det er lettest å si ja, er at man ikke behøver å motivere det. En forklaring er vanligvis ikke nødvendig når man sier ja, men når man sier nei er det vanligere at folk krever at man forklarer hvorfor. 

Det kommer noen endringer (dersom jeg får det til) her på bloggen, men det skriver jeg alt om på et annet innlegg. 

- Det er ok å si nei

 

Tunge ord, tunge hendelser.

I dagens samfunn er det utrolig mange som mobber. Mange sier at mobbing har blitt vanlig, men det synes jeg er helt feil. Ja, det er flere som er utsatt for mobbing nå enn før, men det betyr vel kke at det er vanlig å rakke ned på andre? Hva blir neste, selvmord er vanlig? Dem som blir mobbet, blir mobbet av de mest tåpelige tingene, som for eksempel hudfarge, familie,bosted, kjønn, utseende etc.. Men blir egentlig mobbing tatt så seriøst som det burde?

Det er utrolig mange som blir utsatt for mobbing på skoler nå. Det kan skje i klassen din, uten at du selv vet det, og det kan skje med din bror/søster uten at du vet det. Og det kan til og med være deg selv som mobber, uten at du er klar over det. Tenk alltid over hva du er i ferd med å si, før du sier det. 



Ord sårer, spesielt hvis det er negativt. Derfor må man tenke gjennom det man er i ferd med å si, før man sier det! Kommer det til å såre personen? Kommer det til å få konsekvenser? Man må alltid bruke hjernen, det er jo en grunn til hvorfor vi har en hjerne. Bruk den godt. 

Negative ord, blir til tunge ord, som man ikke blir kvitt. Og det kan føre til vonde og tunge hendelser, som for eksempel: Selvmord eller selvskadning. Negative ord kan man huske på lenge. Den dag idag, husker jeg hvert negativt ord som ble sagt til meg under mobbeperioden. Og det er tungt å tenke tilbake til. Når slike ting oppstår, er det ikke lett å glemme, og det er heller ikke noe man glemmer. Det er noe som har registrert seg, og ikke blir kvitt uansett hva. Alle får høre noe negativt om meg selv av andre i løpet av livet, men noen hører det for ofte, dessverre. 



Det å tenke gjennom det man skal si, kan redde liv. Hvis du ikke har noe fint å si, la vær. For deg, betydde nok det negative ordet ingenting og var lett si, men for mottakeren, kan det være tøft og noe h*n ikke glemmer. Negative ord kan føre til tunge hendelser. Det er ikke alltid mobbing blir tatt så seriøst som det burde. Mange skoler tar mobbing på alvor, mens andre gir blanke søren. Jeg opplevde at ingen brydde seg, bortsett fra mine egne foreldre. Og dette sier hvor uprofesjonelle lærere kan være og ikke minst hvor lite de bryr seg. Dersom du har en lærer som bryr seg, benytt mulighetene til å snakke med h*n om saker som er vanskelig for deg, fordi det er ikke alltid man møter på slike lærere. Siden jeg startet på videregående, så har jeg kun hatt lærere som har brydd seg om meg, men jeg klarer ikke å snakke med mine lærere om mine problemer, det er bare sånn jeg er, helt siden mobbeperioden. 

- Tenk alltid det du er i ferd med å si, før du sier det! 

OK å baksnakke

Nei, ikke OK å baksnakke. Hva gjør det deg? Blir du bedre? Blir du bedre av å snakke dritt bak ryggen til en annen person? Som sikkert mange av dere vet, så er baknsakking en form for mobbing. Det å snakke om en person er noe annet. Men det å baksnakke en person, er ganske dårlig. Jeg selv har venner som liker å snakke bak ryggen på hverandre for å føle seg bedre. Og dette kaller jeg falskhet:)  Men blir man egentlig bedre? 

Jeg er den type person, som går vekk når baksnakking oppstår. Jeg liker ikke å bli innblandet i slike ting, fordi det ender alltid opp med konsekvenser og dårlig samvittighet. Jeg HATER baksnakking, men i blant så kan man gjøre det uten å tenke seg om. Man kan enten være sur på en person, at man begynner å snakke stygt om personen til andre, men jeg synes det er bedre å være voksen i huet og ta det opp med den personen det gjelder. Det kan være vanskelig, spesielt hvis man har lav selvtillit. Men for å bygge opp selvtilliten må man starte et sted, mener jeg. Man blir bedre av å snakke med selve personen privat, og føle seg voksen, og hvem vet? Kanskje blir man venner igjen. Alle har baksnakket en eller flere personer i en eller annen sammenheng. Jeg selv har gjort det, MEN jeg har alltid sagt ifra til personen det gjaldt og beklaget meg. Jeg selv har blitt baksnakket av andre, og blitt mobbet, så jeg kjenner den ekle og triste følelsen, og den vil jeg ikke de rundt meg skal føle. Jeg er den type jente som får dårlig samvittighet, og sier ifra og er ærlig. Ærlighet er viktig. 

Alle gjør feil, og ingen er perfekte. Når det kommer til baksnakking, er det lett å snakke dritt om en person. Det kan sammenlignes med å kommentere negativt via nettet, som anonym. Mange tenker seg ikke om når dem gjør det, men bare gjør det, og tenker over det i ettertid. Jenter er spesielt utsatt for dette, mener jeg. Gutter er nok også utsatt for dette, men kanskje ikke like mye som jenter..? Det kan diskuteres, men jeg tenker at jenter er de som er mest utsatt for baksnakking, på grunn av sjalusi, missunnelse osv. Jenter liker å såre hverandre. 



Ingen liker å bli baksnakket, og heller ikke bli spredd negative rykter om. Men jeg tenker, hvis du selv ikke vil bli baksnakket eller spredd negative rykter om, så ikke baksnakk andre! Man smaker alltid sin egen medisin i ulike tilfeller. Som jeg nevnte i starten av innlegget, så har jeg selv venner som liker å baksnakke hverandre. Jeg har 100 % blitt baksnakket om, ikke minst, men dette er et godt eksempel på falske venner. Når de møtes er de falske mot hverandre, smiler og har det morsomt, når de tar farvel og splittes, så begynner dritt snakkingen. Noen som kjenner seg igjen i dette? 

Ta heller å "back off" når sånt skjer. Da vet du hvor herlig det føles. Det å ikke baksnakke noen, gjør deg til en spesiell person! Om du har noe imot eller har kranglet med en person, så ta det heller opp med den personen, og ikke gå rundt å snakk dritt, fordi det er deg det kommer tilbake til. Og når man får tilbake, så er det ingen som støtter deg, fordi det var din feil i å starte med. 

You're better than them

Ja, du er bedre enn dem.Du er bedre enn dem som rakker ned på deg.Du er bedre enn dem som er sjalue på deg. Du er bedre enn dem som mobber. Du må bare vise det. Hvordan du kan gjøre det, er opp til deg. 



Det er mange som får hat, blant annet toppbloggere. Når man deler noe informasjon på nettet, så må man forvente at folk deler sin mening om den saken eller om det bildet. Men mye av dette blir gjort om til hat, altså mobbing. Jo mer populær bloggen er, jo mer negative kommentarer får man. Dette er på grunn av sjalusi, og missunnelse, mener jeg. Det er enkelt å kommentere negativ via nettet, enn å kommentere noe negativ face-face. Man blir "sterkere" ved å kommentere negativt bak en skjerm, men egentlig er man svak. De fleste som kommenterer negativt på en blogg eller på en annen nettside, skriver under anonymitet, og dette forteller oss smarte hvor "sterke" de er. Hvis en person har oppnådd noe bra, eller er et bra menneske, så er det som oftest noen som må si noe negativt, og dette kommer av sjalusi. Som oftest er det jenter som er sjalue og missunnelige. Jenter liker å såre hverandre, og se hverandre "lide"  da blir man bedre, men fortsatt så er det mange som er det omvendte av dette. Jeg for eksempel hater sjalusi, og liker heller ikke å såre andre. Jeg selv har blitt såret mange ganger, og ikke minst blitt mobbet, at jeg vet følelsen av å ha "alle imot seg", og jeg vil helst at andre rundt meg skal unngå den følelsen, og føle ikke føle seg alene. Det er ikke noe deilig følelse. Derfor så sier jeg bare postive ting til folk, dersom jeg har noe negativt, så holder jeg det heller for meg selv. Jeg har selv venner, som er åpne og sier ting rett ut, uansett om det er positivt eller negativt, og de bryr seg ikke. Jeg synes det er flott å være åpen, men når folk har noe negativt å si om en annen, er det heller bedre å holde det for seg selv, enn å såre vedkommende eller skape drama. 

Du er bedre enn alt det negative. I slike perioder må man være sterk. Ikke la det negative suge inn på deg, se heller på det positive. Det kan være vanskelig ja, fordi det negative er de verste, men man blir bedre av å se postivit på ting, få positive tilbakemeldinger, ha folk som bryr seg om deg. 

Det er jo en grunn for hvorfor de rakker ned på deg, mobber deg etc, og det er nemlig fordi du er bedre enn dem, og de er sjalue. Husk det. Akkurat du er verdt mye her i livet, ikke la noen idioter styre deg og ødelegge for deg. 


Har du noen gang mistet en venn?

Vi alle har mistet en eller flere venner gjennom livet, og vi har også fått nye venner. Alle har sine grunner til hvorfor man har mistet akkurat den vennen, det kan være alt fra ingenting til drama. Det sårer alltid når man mister en venn, spesielt hvis det var en god venn, man likte kjempe godt. Den tungeste måten å miste en venn på er drama, synes jeg. Hvis det oppstår drama mellom venner, spesielt mellom jenter, så kan man bli kalt for mye stygt, kanskje du får det stygge eller sier det stygge. Når man er sur, tenker man seg ikke så mye om lenger, da er man sur og hormonene stormer, og da tenker man seg ikke så godt igjennom det man er i ferd med å si, da sier man det bare rett ut. Man kan si de stygge ordene/setningene, uten å tenke seg om, og på denne måten så skaper det enda mer drama mellom partene. Derfor er det alltid viktig å tenke seg gjennom to ganger før man åpner kjeften, men det er ikke alltid like enkelt. 

Det sårer ganske mye å miste en venn, spesielt om man hadde en god bånd til personen. Det kan ta en lang periode for å komme seg over det som har skjedd. Spesielt om man har blitt kalt for mye dritt av den personen man hadde en god bånd til. Jenter liker å såre hverandre, og det er ikke alltid vennskapet varer. Det er alltid nedturer og kranglinger i vennskap, og det kan gå så langt til at man mister en god venn, og det sårer noe sinnsykt. 

Jeg selv har mistet ganske mange venner gjennom livet, og det sårer. Men den tanken som alltid hjelper meg er "Det kommer alltid nye", "Man glemmer alt som har skjedd innen noen dager eller måneder" Og det er sant. Man vokser, og hjernen utvikler seg. Man kan møte på andre personer som er bedre (eller verre, haha) men dette gjør deg bare sterkere! Husk at uansett om man mister en venn, så alltid vær sterk. Ikke løp etter andre som bikkjer. Aldri vis at du er svak, dersom det oppstår drama. 


Innholdet i bildet ovefor likte jeg ganske godt, og jeg føler det stemmer. 

Man glemmer alltid dramaet som har skjedd, men det som ble sagt (det negative) glemmer man aldri, Det sårer kanskje mindre, enn det, det gjorde i starten, men man glemmer det ikke. Det er blitt registrert, og vil nokk aldri bort. Jeg selv glemmer aaaldri de negtive ordene jeg har blitt kalt, og heller ikke hele mobbeperioden, dette er noe som jeg tenker på den dag idag. Mobbeperioden er noe som forsatt sårer meg, men det jeg har blitt kalt for av andre "venner" er noe som ikke sårer så mye lenger. 

Be positive, it all goes away ♥

Føler du press?

Ja, føler DU press? Føler du at folk er avhengig av deg? Føler du press fra foreldre/familien? Føler du at du ikke er god nok for dine venner? Føler du press i å ha/kjøpe merkeklær? Føler du press i å ikke dele dine tanker, enten på skolen eller med venner? Føler du press i å ha den "perfekte" kroppen? Vel, tro det eller ei, så er det dagens samfunn. Det er slik samfunnet har blitt til, og det er dessverre ikke så mye man kan gjøre med akkurat dette. 

Nå er det den tiden i året, hvor kroppspresset starter igjen. Sommeren nærmer seg, og folk trener utrolig hardt for å få drømmekroppen, som dem skal beholde i 2 måneder. Kanskje du som leser dette akkurat nå, trener for å få drømmekroppen, som du vil ha i 2 måneder. Hvorfor ikke arbeide opp den kroppen du kan beholde og ikke minst ta vare på i et helt år eller ut livet? Jeg selv trener nå, ikke for å få fin kropp til sommeren, men for å få en kropp jeg er fornøyd med "ut" livet. Ikke misfortå meg, jeg liker kroppen min og respekterer den, men av og til er det deilig å ha noe å skryte av ved seg selv. 

Alles kropp er vakre på hver sin måte. Enten om du er overvektig, har anorexia, har en normal kropp, så er du vakker! Ikke la deg lure av andre eller av samfunnet eller av media. Media er helt på trynet, og det samme er samfunnet. TRO PÅ DEG SELV! 

... 

Da jeg gikk i 10.klasse, så fikk jeg høre mye som "Når jeg starter på videregående, skal jeg BARE ha merkeklær" eller "Nå har jeg vokst ifra vero moda og bik bok klær, nå skal jeg bare ha merkeklær, ingenting annet er akseptablet å ha på seg" Ehm, unnskyld? Er det slik folk virkelig tenker? Ingeting annet er akseptabelt bortsett fra å ha merkeklær? Er du en sånn person som tenker slik? Del gjerne din mening i kommentarfeltet, vil gjerne lese din mening angående dette. Jeg velger nå å ikke skrive så mye om dette, fordi jeg helst vil at dere skal kommentere deres meninger:) 

... 

Det er mange som føler press fra familien. Kanskje mange på min alder, må ta av seg sin mor, fordi hun enten har psykiske lidelser eller er alkoholiker. Det er trist. Jeg selv kjenner folk som må ta vare på sin mor, fordi hun enten er alkoholiker eller har psykiske lidelser. Kanskje må noen ta vare på sine småsøsken, fordi moren eller faren ikke orker? Det er mange, mange som føler press fra foreldrene sine. Enten med å ta vare på dem, eller velge en utdanning, som foreldrene også er fornøyd med.

Men det er viktig å huske på at uansett om foreldrene er preget av deres hjelp, eller diskuterer mye med deg, eller kjefter mye, så er de glad i deg. Mamma og pappa sier alltid til meg, at de kjefter på meg, fordi de er glad i meg. Og det får meg til å tenke at alle har foreldre som bryr seg om barnet sitt (det er jo en grunn for at de valgte å få deg), men det er ikke alle som er flinke på å vise det, grunn av ulike årsaker kanskje. Kanskje noen blir truffet av dette, men husk at foreldre og familie trenger vi ALLTID. Uansett om det er konflikter og drama, så er familie en viktig gjeng, man må ha i livet sitt. 





Mhm ganske sant. Vi vokser, og det samme gjør dem. Noen har mistet foreldrene sine allerede som unge, og noen har fortsatt foreldre. Derfor sier jeg -Ta vare på den tiden du har sammen med familien din, fordi folk forsvinner ganske raskt for tiden, 

... 

Mange greier ikke å dele sin mening, og det har mye med selvtillit å gjøre. Noen har så lav selvtillit, at de ikke greier å gå ut døra eller omgås rundt mennesker. Dette kan føre til deprisjoner. Hvis man er ensom og ikke er så sosial, så blir man automatisk deprimert. Noen er så flinke at de setter på seg en maske, for å vise at de har det "bra" når de egentlig ikke har det. Mange sier de som ler ofte, og smiler, er de som er deprimerte. Dette kan stemme i blant, tenker jeg, men ikke bestandig. Hva må til for å få en bra selvtillit? Mye, blant annet respektere deg selv, og ikke minst ha troen på deg selv. Mna må tenke "dette klarer jeg" ikke feige ut. Fordi om man feiger ut eller ikke har positive tanker om seg selv, så kommer man ikke så langt i livet. Man blir værende i en sirkel, man kanskje aldri får seg ut av. 

- Tro på deg selv, fordi du blir imponert over hvor mye du faktisk klarer. Men du må bare prøve, så får du det til ♥

 

Noe dere vil jeg skal blogge om?

Vel, overskriften sier jo alt. Hehe. Jeg hatt mye motivasjon til å blogge idet siste, men jeg vil gjerne ha deres ønsker om hva dere vil lese om her på bloggen. Noe som interesserer dere innefor tema denne bloggen har, kanskje også utpå tema. Kanskje noe jeg ikke har blogget om, som dere vil jeg skal blogge om? Det er bare å slenge på med tips! 

Ha fortsatt en fin kveld videre :) 

7 år som mobbeoffer

Siden jeg ikke har så mye å blogge om akkurat idag, så tenkte jeg å publisere mobbehistorien min igjen. 

Som noen av dere sikkert vet, så ble jeg mobbet gjennom hele barneskolen, altså i 7 år. Jeg ble mobbet både av medelever og lærere. Jeg husker dette som om hendelsen var igår.  

Jeg var 6 år da alt startet, ved første skoledag møtte jeg blikk. På denne tiden visste jeg ikke helt hva "blikk" var, men jeg skjønte at det var noe grusomt- fordi jeg følte det når jenter gikk forbi meg og blikket. Fra denne dagen ble alt verre, baksnakking begynte blant jenter, mange som spurte "Når var det sist du dusjet?" eller "Hvor kjøpte du klærne dine, loppemarked?" Jeg pleide å svare, og si f.eks. "Nei, ikke loppemarked, Cubus" Da lo dem bare, og gikk bort fra meg og gikk over til den andre gjengen og begynte å snakke om meg og le. Det var dumt å svare, jeg skulle bare ha oversett det de sa. Hver gang jeg svarte, ble alt verre, for hverdag som gikk, ble situasjonen verre. Jeg hadde ingen venner, ingen ville være med meg, ingen ville sitte ved siden av meg i klasserommet - Jeg var alene. Lærerne brydde seg heller ikke, dem lo sammen med elevene hver gang noen av elevene sa noe om meg. Det var engang hvor vi skulle gå på tur i skogen. Vi skulle gå i rekke, to og to, og leie hverandre i hånda. Jeg skulle være med en jente, men læreren sa - Nei, du kan leie meg i hånda. Da begynte de andre elevene å le og stikke ut tunga til meg. Da vi skulle spise, så var jentene sammen, mens ingen ville ha meg med. Jeg gikk bort fra dem og satte meg på en stein og spise matpakken min .Da kom en jente bort og dyttet meg ned fra steinen, og jeg traff en annen stein, jeg blødde fra hodet og besvimte etter et par minutter. Det neste jeg husker var at jeg lå på sykehuset med min mor ved sengekanten. Jeg gråt da jeg så henne, hun hold hånda mi hardt, og spurte hvordan det gikk med meg. Jeg greide ikke å svare, jeg bare gråt og gråt.. Etter 1 uke hjemme fra skolen, gikk jeg, pappa og mamma og hadde samtale med læreren. Læreren spurte hvordan det gikk med meg, og jeg svarte ikke, jeg så bare ned. Pappa spurte læreren om hva som skjedde på den turen, læreren sa at jeg snublet og falt på steinen. Jeg var heldig at jeg husket noe som skjedde. Jeg svarte at jeg satt på en stein, også følte jeg en hånd bak på ryggen og jeg ble dyttet. Læreren så stygt på meg, men jeg så ned, prøvde å unngå øyekontakt, mamma så forskrekket på læreren. Mamma og pappa spurte læreren om dette stemte og om han har vært vitne. Læreren mumlet og så ned og svarte "Nei, dette stemmer ikke, jeg var der og jeg var ikke vitne til det som deres datter forteller" Denne samtalen stanset der, og jeg husker at jeg kom hjem med mine foreldre og hørte dem diskutere om dette, men hva dem sa, husker jeg ikke. Neste dag gikk jeg til skolen, og da begynte jeg å bli slengt dritt til i ansiktet: "Se hvem som kommer til skolen", "Trodde du døde",  "Jeg håpet på at du døde", "Hvorfor lever du" osv.. Jeg fikk ikke ett eneste støtte, verken av elever eller av lærere. Når jeg kom inn i klasserommet, så begynte læreren å snakke, som om ingenting skjedde. Han så ikke på meg, han spurte ikke hvordan det gikk med meg, INGENTING! I friminuttet skulle jeg på do, og der var det en jentegjeng fra klassen, dem kom mot meg når jeg gikk inn døren, og hun ene dro meg i hestehalen, hun andre stod foran meg, og dem andre var rundt og blikket. Hun som stod foran, klypte meg  i ansiktet og sparket meg i magen, flere ganger. . Jeg var inne på jente doen i en liten stund, jenter gikk inn og ut, men hjalp meg ikke eller spurte hvordan det gikk, det var heller ingen av dem som gikk til en voksen og sa ifra. Klokka ringte inn, og jeg gikk til klasserommet. Ut denne dagen møtte jeg bare blikk også var endelig skoledagen slutt og vi fikk gå hjem. 

Etter sommerferien, gikk jeg i 2.klasse. Jeg hadde fortsatt den samme klassen og de samme lærerne. Første skoledag skulle vi sitte i en sirkel og fortelle om sommerferien. Vi gikk sirkelen rundt og så kom vi til meg. Det var min tur å fortelle om min sommerferie, jeg fortalte om hvor jeg var og hva jeg gjorde - noe av det. Læreren så på meg, og sa "Ja, jeg ser du har lagt på deg", da spurte en annen elev om hva "lagt på seg" betydde, og da svarte læreren "blitt tjukkas", da begynte hun og le og det samme med de andre elevene. Jeg så ned, og sa "jeg er ikke tjukkas", da svarte læreren "jo, du har blitt tjukkere" Jeg fortsatte å se ned. Etter dette, skulle vi få sitteplasser, jeg ble plassert lengst bak og lengst i hjørnet. Så var det friminutt og jeg satte meg på en benk alene, og da kom det en jente bort til meg og spurte om jeg kunne flytte meg, fordi hun ville sitte der sammen med venninne sine. Jeg hørte på henne og gikk bort. Dagen etter ville jeg ikke på skolen, jeg spurte mamma om jeg kunne bli hjemme fordi jeg var "syk", hun så på meg og sa at jeg ikke var syk og måtte på skolen. Jeg gråt og gjentok "nei, jeg vil ikke", da satte hun seg og spurte hva som skjer på skolen, jeg svarte ikke.. Hun strøk meg på kinnet og spurte flere ganger hva som skjer på skolen, jeg svarte fortsatt ikke.. Hun ga opp og var på vei ut, da jeg plutselig sa "ingen liker meg", hun kommer tilbake og satte seg på samme plass og spurte om jeg kunne si det igjen, jeg gjentok det jeg sa med tårer. Hun så helt sjokkert ut og spurte "Hva mener du med at ingen liker deg?" Jeg svarte ikke, jeg bare gråt og gråt. Hun ga meg enda en klem og sa at jeg kunne bli hjemme. Hun gikk ut i stua og snakket med pappa. Pappa kom inn og satte seg ved siden av meg i senga, og spurte om jeg kunne fortelle han det som har foregått på skolen, jeg svarte "jeg vil ikke snakke om det", pappa prøvde å "tvinge" meg til å si det, ved å spørre flere ganger og si at jeg kan få det jeg vil om jeg forteller han, men det fristet ikke. Mamma ringte til læreren og fortalte det som skjer med meg, og om læreren har merket noe rart i klassen eller noe. Læreren svarte "Nei, som jeg ser det trives hun kjempe godt i klassen, og hun er alltid blid og glad" Mamma kom inn på rommet og fotalte det læreren hadde sagt, da bestemte jeg meg for å fortelle dem som hadde skjedd fra allerede første skoledag i 1. klasse. Dem sa ikke mye, mamma reiste seg opp og gikk ned, pappa ble hos meg og trøstet meg. Dagen etter gikk jeg til skolen for å se om hvordan ting var. Det var fortsatt det samme, bare verre... Før var det bare jenter jeg ble utsatt dette av, men nå var det også gutter. Han ene gutten kom bort til meg og spurte om jeg var forelsket i noen, jeg svarte "nei", han gikk bort til dem andre og spredde et rykte om at jeg var "forelsket" i en annen elev, han eleven (han jeg var "forelsket" i) ble flau, og bort til meg og sa "Kan du slutte å være forelsket i meg, det er flaut", da ble jeg enda mer lei meg, ikke fordi jeg var forelsket i han - fordi det var jeg ikke, men det at han var flau over det. Jeg bare nikket og så ned. Neste dag, ble jeg hentet av rektor, jeg gikk opp med henne, og der var mamma og pappa. Vi hadde samtale om det som har skjedd. Rektor fant det mamma og pappa fortalte vanskelig å tro - hun mente læreren var en snill lærer som aldri kunne ha gjort noe slikt. Hun skulle ha et møte med læreren og høre hva han hadde å si til alt dette. Ut fra denne dagen fikk aldri foreldrene mine høre fra rektor, men jeg fikk høre fra læreren. Jeg ble truet av han i gangen om å holde kjeft, og han skulle vinne. Jeg ble kalt "stygg" av læreren og andre ting. Jeg sa aldri dette til foreldrene mine. Hver gang foreldrene mine spurte meg rundt middagsbordet hvordan det gikk på skolen svarte jeg - det går fint. Dem trodde på dette og kontaktet aldri skolen igjen. Jeg var redd av læreren etter den samtalen han hadde med meg. Det var jul, og klassen skulle synge julesanger til hele skolen, jeg ville ikke dette. Når vi var i musikkrommet og skulle øve, så sang jeg ikke, men dem andre gjorde (vi skulle synge i kor) jeg bare mimet. Læreren la merke til dette, ikke musikklæreren, men han som mobbet meg, og sa "Stopp", "du må synge, ikke mime" alle så på meg, og dem andre sa "Hun kan ikke synge", "Hun har en stygg stemme" Dette endte med at jeg ikke dro på juleavslutningen, og ble igjen hjemme sammen med mamma og pappa. Etter juleferien fikk jeg kjeft av de andre medelevene og læreren samtidig i klasserommet. Fra denne dagen fram til sommerferien, var det bare baksnakking, spytting og blikking. Så var det endelig sommerferie, og jeg skulle vekk! Jeg skulle bli kvitt alle. 

Så var det 3.klasse. I 3.klasse ble jeg utsatt for vold. Jeg ble slått med pinner, et par ganger med småsteiner , sparket enda mer og dyttet flere ganger. Nå ble mobbingen etter skolen. Vi hadde flyttet, og jeg hadde mer å gå, og uheldigvis, så gikk de fleste i klassen samme vei. I 3.klasse så skjedde mobbingen mer på veien hjem enn på skolen. Hver gang jeg gikk hjem, ble jeg slått av andre medelever med småsteiner bakfra. Jeg ble alvorlig skadet flere ganger, og foreldrene mine spurte hvorfor jeg hadde blåmerker rundt på kroppen, jeg svarte bare at jeg har falt et par ganger. Fra å bli slått med småsteiner på vei hjem til å bli sparket i magen og ryggen. Den ene dagen husker jeg veldig godt, som om det skjedde med meg igår. Jeg gikk hjem, også var det en guttegjeng som løp på meg, dem tok fra meg ryggsekken, og begynte å sparke meg i magen, ryggen, slo til ansiktet mitt til jeg ble bevisstløs. Jeg ble lagt inn på sykehuset enda engang, og denne gangen sov jeg i 4 dager - uten å våkne, jeg lå i koma. Da jeg våknet, kom politiet innom rommet og spurte hva som skjedde med meg. Jeg fikk vite at jeg ble funnet av et ektepar på veien bevisstløst. Jeg ble usikker på om jeg skulle si noe, eller være stille. Jeg bestemte meg for å fortelle. Jeg startet med å si at det var noen gutter som begynte å slå meg, sparke meg osv.. Dem spurte meg om jeg kjente disse guttene, jeg var usikker. Jeg husket ikke hvordan dem så ut, og om dem gikk i klassen min. Etter et par uker, meldte guttene seg til rektor, og fortalte at det var dem som hadde slått meg. Disse guttene var 1 år eldre, og han ene var storebroren til hun ene jenta i klassen min. Jeg fikk en beklagelse fra hver av dem, og jeg tilgav dem. Jeg tenkte at jeg hadde noen venner, så jeg bestemte meg for å gå til dem i friminuttet, men dem bare gikk fra meg - dem smilte, så det var jo  fint.. Ut 3.klasse så var det mye legebesøk, og enda mer mobbing. Jeg ble mer utsatt for vold av læreren, han pleide å ta meg hardt i hånda (fikk blåmerker av dette), slå meg hardt i ryggen. Han mente at jeg måtte tåle mer. Jeg bestemte meg for å fortelle dette til foreldrene mine, jeg viste dem blåmerkene som læreren etterlot, dem fikk sjokk -enda engang, og ringte rektor enda en gang... Men dette hjalp ikke så mye, rektor mente jeg fikk blåmerker av elever, ikke læreren. Hun sa også at jeg bør være mer ærlig, eller så kan jeg få konsekvenser. Dagene, ukene, månedene fortsatte som før - sparket, slått, mobbet, baksnakket, slengt dritt til i ansiktet, spyttet på. 

Nå var det 4.klasse, og ting fortsatte som før, men dette året fikk vi en ny lærer. Hun var hyggelig i begynnelsen, frem til foreldresamtalen. Da sa hun at rektor hadde advart henne mot meg, hun sa at rektor sa at jeg var en "løgner", og at hun burde passe seg. Foreldrene mine forsvarte meg, og sa at ingenting av det jeg har fortalt er løgn, og at dem har oppdratt meg på en god måte, og at jeg har ikke noe grunn for å lyve. Den nye læreren sa ikke nå mye, hun noterte bare. Etter foreldresamtalen startet skoledagene. Mobbingen fortsatte, akkurat der jeg forlatte den, forsatte den. Dette året var det noe "nytt". Jeg ble hermet etter, måten jeg gikk på, måten jeg snakket på osv.. Dette året var ikke foreldrene mine så mye innblandet. Læreren var nokså hyggelig, eller prøvde å være hyggelig. Vi fikk en ny elev i klassen, og han fikk sitte ved siden av meg. Jeg ble kjent med han, og bli ble venner. Det var deilig å ha en venn, men en dag så ble han "tatt fra meg" Han ville ikke være med meg lenger, fordi jeg ble mobbet, og han likte meg ikke. De andre i klassen fikk han til å gjøre og si ting han ikke ville. Han var som deres "slave". I løpet av 4.klasse, så ble jeg besøkt av PPT (Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste), jeg fikk snakket med psykolog, og jeg fikk også hjelp med lekser og slikt. Jeg likte de som jobbet der kjempe godt, og jeg følte jeg hadde noen som brydde seg om meg - utenom mamma og pappa. Han jeg ble venn med, men ble "tatt" fra meg, bestemte seg for å si hva som skjedde på denne skolen til foreldrene sine. Foreldrene hans jobbet i PPT, og det var moren hans jeg hadde som psykolog, hun kontakten mamma og pappa, og snakket med dem om det som skjer med meg på skolen. Vi samarbeidet, og jeg fikk han tilbake som venn. Vi ble gode venner og han trøstet meg gjennom hele 4.klasse. Han ble også mobbet, fordi han var med meg, vi fikk også rykter om at vi var kjærester, og ble kalt "stygge".. Både mine og hans foreldre var mye sammen, og prøvde å fikse opp i dette, men det var ikke så mye å få gjort, bortsett fra å bytte skole. Jeg bestemte meg for å bytte til en annen skole. Jeg fikk bytte.

Jeg startet på den nye skolen i 5.klasse, og jeg var allerede 14 dager forsinket til skolestart. Det var flaut å begynne i en ny klasse, jeg skulle sitte ved siden av to jenter, men dem ville ikke, fordi dem trodde jeg var en gutt (utifra navnet), til dem så meg, så kunne jeg sitte med dem, men mobbingen tok ikke slutt. Jeg ble fortsatt baksnakket, blikket og holdt utenfor. Men på denne nye skolen fikk jeg meg venner, men de var ikke "gode venner", dem var fram og tilbake, noen ganger var dem med meg og andre ganger ville dem være med den "populære" gjengen, og holde meg utenfor. Jeg hadde heldigvis snille lærere, som jeg trivdes kjempe godt med. Dem var 2 hyggelige damer, og 1 hyggelig mann. Jeg fortsatte å få besøk av PPT, og det hjalp. Jeg fikk også ha t-timer, hvor jeg ble tatt ut av hun ene læreren og fikk "spesial" undervisning, fordi jeg hang litt etter dem andre, og var mindre smart. Jeg ble ikke utsatt for mye fysisk vold i 5.klasse. Jeg fikk meg en god venninne som var med meg, og hun har jeg fortsatt :) . Ut 5.klasse var det baksnakking, og slikt. 

6.klasse begynte jeg å få selvmordstanker, jeg ville vekk og prøvde flere ganger å ta livet av meg, men jeg greide ikke - jeg turte ikke. Ikke før bestemor døde. Da ble det for mye, og jeg ville vekk. Jeg ville ikke leve lenger. Så jeg bestemte meg for å gå til skogen og hoppe fra en stein fjell. Jeg døde ikke, men jeg ble alvorlig skadet. Denne gangen var det noen ungdoms jenter som fant meg og ringte ambulansen, jeg var våken, hadde øynene åpne, men snakket ikke, kjente ingenting.. Jeg følte meg som lammet. Jeg ble fraktet til sykehuset. Det endte med at jeg hadde fått beinbrudd, armbrudd, forstuet nakke og fikk hjernerystelse- Jeg var ikke lammet. Jeg var borte 1 måned fra skolen, jeg fikk mye besøk av lærene, men aldri av mine venner. Når jeg var tilbake ble jeg baksnakket, og hold utenfor. Jeg fikk ikke så mye trøst og det var ingen som brydde seg. I 6.klasse brydde jeg meg ikke så mye om klassen, men mer om familien. Bestemor var borte, jeg skulle aldri få sett henne igjen, aldri. 

7.klasse begynte jentene med sminke og moteklær, jeg var ikke den typen. Jeg hadde alltid håret i en klump, usminket og slenget bare på meg det jeg fant. Jeg brydde meg ikke så særlig om sminke, men jeg ville være som "alle andre", men mine foreldre ville ikke dette, og nektet at jeg skulle begynne med sminke så tidlig. Dem prøvde å fortelle meg om konsekvensene til sminke, men jeg brydde meg ikke så særlig mye. Jeg ble kalt for "tørr" av de "populære" jentene i klassen, fordi jeg ikke gikk med sminke, og jeg så dårlig ut. Senere i 7.klasse begynte en ny jente i klassen, og hun ble jeg kjempe god venn med, og er bestevenn med nå. Jeg fikk meg på en måte inn i en gjeng, og der sa dem "vi skal mobbe hun nye jenta", dem drev å planlagte hva dem skulle gjøre med henne, men jeg trakk meg unna. Jeg sa ikke mye, men jeg var med jenta, og jeg angrer ikke ett eneste sekund på at jeg valgte henne overfor dem. Hun ble heldigvis ikke ett mobbeoffer av dem. Jeg vet ikke hva som skjedde med den planen, men den planen ble ihvertfall ikke utført - Noe jeg er kjempe, kjempe glad for. 

Nå går jeg på videregående skole, og har selvtillit gelt på spissen. Mye av dette har jeg blitt gjenfortalt, blant annet samtalene på sykehuset, og hva som skjedde etter jeg besvimte osv.. 

Del gjerne deres tanker, og om dere har en mobbehistorie eller en historie dere vil jeg skal lese, så send meg gjerne en mail:) 

Kjære mobber

Kjære mobber, du som slenger dritt etter andre. Du som plager en bestemt person over og over igjen. Hva får du ut av dette? Blir du et bra menneske, eller en god rollemodell? Får du bedre selvtillit av å rakke ned på andre? Blir du mer populær eller "kul" av dette? 

Det er i allefall en ting du aldri blir dersom du mobber, og det er nemlig et godt menneske. Du blir faktisk et dårlig rollemodell og ikke minst en grusom medmenneske. Du ødelegger livet til personen du mobber. De må kanskje til psykolog flere ganger i uken, de begynner nok med selvskadning, og kanskje tar de selvmord en dag på grunn av DEG! Hvordan føles det? Hvordan føles det at en tar selvmord på grunn av de negative ordene du har fått ut av kjeften? Tenker du over dette? Tenker du over at du skaper et ulevelig liv, og en utrygg hverdag for dine medmennesker? Så kjære mobber, hva er målet ditt? Er målet ditt å skade andres liv? Hvis så, da er du isåfall godt på vei. 

Hvis du føler deg truffet av teksten så langt, så er det enten fordi du selv er mobber eller er et mobbeoffer. 

Det er mange som sier at ungdomsskolen er verst, og jeg kan nok tenke meg hvorfor. Det er som regel da hormonene begynner å blomstre at mobberne virkelig kommer ut av skapet. Det er da folk skal mobbes fordi de enten er: høye, lave, tynne, tjukke, kvisete, har regulering, er ginger, har på umoderne klær og lista er lang. Jeg mener at INGEN av disse grunnene er grunner til å ødelegge livet til noen, dessutten så er det INGEN grunner som gir "bekreftelse" til å ødelegge livet til en annen. Hva så om en jente har ett par ekstra kilo mer enn det som er "samfunn akseptabelt"? Hun kan fortsatt være en fantastisk menneske, som har mye å komme med. Men istedetfor blir hun mobbet, og klarer aldri å bygge en selvtillit som er høy nok til å vise hvem hun er som person. 

Når man er ung ser man ikke bestandig konsekvensene av ting. Man tenker ikke over at egne handlinger kan ha store konsekvenser. Selv om man kanskje ikke er "hoved-mobberen", så kan man fortsatt gjøre stor skade. De fleste tenker nok ikke over at det å le med når noen blir mobbet, er noe big deal. 



Som tidligere mobbeoffer er det visstnok lett å gå over til å mobbe andre, har jeg hørt. For meg er det motsatt. Med mine opplevelser i bakhodet, har jeg gjort mitt beste for å bli en mer positv og hjelpsom person, og det hjelper meg også med selvbildet mitt når jeg kan hjelpe andre opp fra vonde opplevelser. Jeg har 0 forståelse for de mobbeofrene som snur til å mobbe andre?  Hvorfor kan dere ikke hjelpe de som blir mobbet, istedet for å mobbe? 

Til dere mobbeofre der ute: - Aldri gi opp. Aldri tro på mobbere. Det er ikke din feil, og du fortjener ikke dette. Samle all styrken du har, og finn en foresatt, lærer, helsesøster, moren til en venn, eller andre voksne du stoler på. Oppsøk hjelp hos dem, ikke la deg lure av mobbere og tro at du er feig dersom du søker hjelp, fordi det du ikke, du er ganske modig om du gjør dette! Husk også at selvironi er noe mobberne blir irritert over ;) 

Til dere mobbere der ute: - Du får ingen respekt fra meg så lenge du holder på slik. Inntil du forstår hvor galt det du holder på med er, og stopper det, vil du være innen den kategorien av mennesker jeg virkelig ikke tåler. Alle vet innerst inne at mobbing er galt, og INGEN har en "gyldig" grunn til å mobbe, eller ødelegge livet til en annen person. 

Svar på spørsmål

Heihei! 

Som dere sikkert vet, så startet jeg igang en spørsmålsrunde her på bloggen igår, og idag skal jeg nemlig svare på de ulike spørsmålene! :D 

 

Hei, dette blir spennende :)

Hva er ditt livsmotto? c:

Hva inspirerte deg til å starte å blogge?

SVAR:  Hehe:)

1. Jeg har flere livsmotto, som blant annet "Snu ansiktet mot solen, og skyggene vil falle bak deg", "Alt som ikke dreper, gjør deg sterkere", "What goes around, comes around" -> Disse er mine favoritter:) 

2. Det som inspirerte meg til å starte bloggen, var vel tema mobbing. Jeg har jo blitt mobbet selv, i over lengre tid, og jeg har også sett folk som har blitt mobbet, så man kan jo si at jeg har litt "erfaring" når det gjelder dette temaet. Jeg er en ganske hjelpsom person, og vil hjelpe så mange som mulig. Så det ligger litt i dette, at jeg selv ble mobbet, har "erfaring", vil hjelpe andre som blir mobbet, og håper jeg hjelper og når ut til så mange som mulig. 

Hvor mange mennesker blir mobbet hver dag?

SVAR: Hmm det er jeg ikke så sikker på, men siden det har utviklet seg så utrolig mye, så må det være en del. I følge dagbladet, så blir 15  % av norske ungdommer mellom 13 og 16 år mobbet på nett eller via mobiltelefonen (2010), men dette må ha økt siden 2010, tenker jeg. 

Hva tror du skal skje videre i fremtiden med mobbing?

SVAR:  Vel, jeg tror litt forskjellig. Jeg håper det tar slutt, men jeg tviler. Jeg tror det skal fortsette å utvikle seg, så lenge media og elektronikk utvikler seg, så kommer nok mobbing også til å utvikle seg, tenker jeg. 

 

Hvordan kom du på blogg navnet ditt "broked"?

SVAR: Det var faktisk ei venninne som hjalp meg med blogg navnet:) Det passet ganske bra til dette temaet, så dette blogg navnet likte og liker kjempe godt. 

Hvorfor valgte du å blogge?

SVAR: Det er av ulike årsaker, som jeg nevnte litt lenger oppe i inlegget. Jeg ble mobbet, i over lengre tid, jeg er hjelpsom person, som vil hjelpe og nå ut til så mange som mulig, har "erfaring":) 




Tusen takk for spørsmål! Kommenter gjerne om dere lurer på noe, eller om dere vil ha flere slike innlegg. Kom også gjerne med flere innleggstips:) 

Ha fortsatt en fin dag videre. 

 

 

Spørsmålsrunde!

Hei!

Jeg tenkte å starte en spørsmålsrunde her på bloggen.. Dere kan spørre om alt som faller dere, og jeg svarer i løpet av imorgen :)




Ha fortsatt en fin kveld videre:) 

Popularitet, slankepress, dårlig selvtillit

Hei verden! 

Før jeg starter, så må jeg utpeke at dette gjelder ikke alle selvfølgelig, men de fleste. Og jeg slenger heller ikke alle under et kam, uansett om det kanskje kan virke slik. Dette innlegget er om mine tanker når jeg hører disse 3 ordene. Og jeg missunner heller ingen. 

Popularitet: Har jeg de moderne tingene? Er jeg like "kul" som de andre? Ser jeg rik ut? 

Slankepress: Er jeg overvektig? Må jeg kutte ut maten, for å bli tynn? Blir jeg ikke akseptert om jeg har former? Har størrelse noe å si? 

Dårlig selvtillit: Er jeg verdt noe? Er jeg pen nok? 

Som jeg har skrevet uutrolig mange ganger her på bloggen; dagens samfunn er på trynet! Det er for mye press, spesielt hos jenter. Gutter har også mye press på seg, men ikke like mye som jenter. Vi jenter dømmer utifra hvordan kroppen er, hva slags venner man har, hva man har på seg, om man ser rik ut, har h*n mange likes på facebook osv.. Jenter glemmer rett og slett å se på personligheten, og det er et skam føler jeg. Dømming er dårlig. 

Av og til tenker jeg at det å være falsk, og se ut som ei barbie, er da man blir akseptert i samfunnet. Når man er så trynn, at man kan se knoklene eller er sengeliggende, er da man er perfekt eller blir akseptert i samfunnet. Er det virkelig slikt? Vel, av og til føles det slik. Det er mange ganger jeg har hørt folk si at naturlgheten er bedre enn å være en barbie, men de mener det motsatte, dessverre. Og det er også mange ganger jeg har hørt "Bedre å ha på mye sminke, enn å vise frem de stygge kvisene og huden" WHAT?! Så ja, man blir akseptert ved å ikke være seg selv, med andre ord. MANGE er vakre uten sminke, men det er dessverre folk som er blinde. Noen har idoler, som ligner på sminkedukker, og er tynne så de brekker, selvfølgelig blir de påvirket. Vi må heller ikke glemme at media redigerer så å si alle bildene av kjendisene:) Tragisk! Tusen takk media. 


Noen går ned 10 kilo etter å ha fjernet sminken! Mange av guttene bruker å falle for slike jenter, skjønner virkelig ikke dette. Greit nok, at alle har hver sin smak, men hvofor må man ha på 10 kilo sminke, bare for å få en gutt til å like deg? Gutter må virkelig våkne! Noen ganger ser jeg folk som sminker seg på bussen, i garderobene, i timen osv, og jeg skjønner ikke hvordan de har råd til eller orker å ha 5 foundation, 10 eyeliner, 5 mascaraer osv.. Og de slenger alle disse produktene på ansiktet i samme slengen.. mm sexy! 5 ulike mascaraer på et øye, er virkelig... ja... 

Det er mange som sier "Om en gutt dater en jente som har former, er det bare fordi han vil ha bedre selvtillit" haha, må si at jeg ler hvergang av denne setningen. For dumt at folk tenker slikt, og om du er en av de som tenker slikt, så tenk deg goooodt igjennom! Og om du er en gutt som tenker slikt, så skam deg. Jeg mener at det å ha former er bedre enn å se så tynn ut at man brekker. Mange sliter med anorexia, og dette er en helt annen situasjon tenker jeg. Fordi dette er en sykdom, og ikke noe man kan så mye for. 

Hva er poenget med å være så uutrolig tynn, ha 10 kilo sminke, og være like høy som et tre, for å være "perfekt"? Ingen er perfekte, og ingen kommer heller til å bli det. Det er iallefall min mening. Når man ser en modell som er "perfekt", så er det media som har gjort henne slikt. Og dårlig selvtillit kommer av akkurat dette. Man vet at media er idioter, når de rakker ned på andre, og redigerer bildene, for å gjøre slik at andre unge jenter og gutter får dårlig selvtillit. Hvorfor kan man ikke bare være seg selv, og bli akseptert for hvem man er? Hva er det som er så negativt med å være seg selv? 

Selvfølgelig kan selvtilliten være nede av andre årsaker også, men jeg tenker at det er dette som er de største årsakene for at jenter og gutter har dårlig selvtllit i dagens samfunn. 

Dessverre er det slik at de fleste menneskene i verden, tror de er mye bedre enn andre. Enten fordi de er populære eller fordi de tenker slikt om seg selv. Slike folk irriterer meg til ti grader. Alle er verdt mye i verden, men det er så trist at noen ikke tenker slikt. Mange blir sett ned på, dersom man ikke har mange likes på facebook, eller kler seg rikt. Igjen, tragisk. Popularitet- hvem oppfant dette ordet?! Får man selvtillit ved å være populær? Som jeg har lagt merke til, så er det noen som greier å si sine egne meninger dersom man er populær, men de "ler" av de som sier sin egen mening, men er ikke så populære. Trist. 

Er det slik at hvis man ikke har Canada Ghoose, uggs, acne, eller noen andre merker, så er man mindre verdt eller fattig? Skjønner ikke.. Som jeg ser, så henger de som har disse merkene sammen, og de som ikke har disse merkene, blir på en måte "utenfor". Kanskje dette er bare meg, men jeg håper virkelig ikke det er slikt. 

Alle er vakre på hver sin måte! Alle er verdt mye! Alle bør få lov til å si sin egen mening, uten å bli trakkasert på! Del/lik om du er enig!

Ønsker alle en fin dag videre:) 

FØLG MEG PÅ INSTAGRAM

Hei! 

Om du er imot mobbing, så følg meg på instagram: STOPBULLYING010

Jeg legger ut bilder, mine meninger, nettsider, oppdatering fra denne bloggen osv. Håper så mange som mulig følger meg. 

Ha fortsatt en fin dag videre:)

Ukul om man er jomfru?!

Hei alle sammen! 

Beklager for 0 blogging i det siste, men har hatt en del ting å gjøre , så jeg la bloggen til side. Men nå er jeg tilbake, og fikk veldig lyst til å skrive om "ukul om man er jomfru?!" 

Mange ungdommer i dagens samfunn er ikke-jomfru, og jeg mener det er trist å tenke over. De fleste tenåringene begynner å ha samleie allerde ved starten av 14-årene, noen ender til og med å få barn på denne alderen. Hvorfor? Hva er det som er så kult med å spre beina til andre? Jeg mener at det er press. Det er presset som gjør slik at unge jenter og gutter mister jomfrudommen. Når jeg skriver "press" mener jeg media, miljøet etc.. 

Hehe. Er enig i det bildet overfor. Det å være jomfru nå i dagens samfunn, gjør deg til en spesiell person. Jeg tenker at det viser at du eier selvrespekt. Ikke misforstå meg, men det kan hende at de som også ikke er jomfru eier selvrespekt, men det er avhengig av hvor mange man har hatt samleie med. Jeg har en venninne som har hatt kjæreste i 4 år, og har bare spredd beina til han. Og da eier man selvrespekt, men jeg har en annen venninne som skaffer seg ny type annenhver uke, og sprer beina til disse, da er min mening at hun ikke eier selvrespekt. 

Det å ha selvrespekt og selvitillit er viktig, fordi man må kunne respektere seg selv, og man må også ha tillit til seg selv. Må man må klare å  tenke "dette klarer jeg" det er viktig. Man må tro på seg selv, og ikke la andre styre deg. 

SÅ det med å være "ukul" om man er jomfru. Dette er noe jeg har hørt utrolig mange ganger. Du blir ikke akseptert dersom du er jomfru, fordi det er tydeligvis flaut (haha). Da tenker jeg, hva er flaut? Er det å IKKE ha spredd beina til noen flaut, eller er det er å HA spredd beina til noen flaut?  Jeg vil gjerne lese deres meninger, så kommenter gjerne. 

Jeg synes at det å være jomfru viser at du også er modig. Fordi det presset som er i dagens samfunn, gjør slik at du blir påvirket. Miljøet er en av årsakene til at man blir presset. Man bør være forsiktig med hva slags venner man skaffer seg. Respekterer deg for hvem du er, enten om du er jomfru eller ikke. Når man hanvner i en situasjon hvor man eventuelt blir presset til å ha samleie, så bør man tenke seg to ganger om før man svarer, og jeg mener at det riktige svaret er en enkel nei, fordi jomfrudommen er verdt å ta vare på. Jeg skjønner ikke at folk mener det å være jomfru er ukult?! Det er veldig kult synes jeg, fordi du er både modig og har selvrespekt. Da er man kul. 

Mange jenter og gutter, mister allerede jomfrudommen i begynnelsen av 13 årene..., noen jenter ender opp med å få barn ved 14 år alderen, da har man synket litt lavt synes jeg. Fordi man er fortsatt barn på den alderen, og har verken hus, jobb eller bil, så hvordan skal man da oppdra barnet? Greit nok at noen har snille foreldre som hjelper, men skuffer man da ikke foreldrene veldig mye? Men dessverre er det slik at mange gir søren i sine egne foreldre. 

Vel, det ble litt rotete innlegg, men jeg håper dere skjønner hva poenget mitt er. Hvis ikke, så er poenget mitt: Det å være jomfru er kult, og det gjør deg til et spesielt menneske, fordi du er modig og eier selvrespekt. 

Ha fortsatt en fin lørdag videre, så snakkes vi:) 

Skjult og offentlig mobbing

Hei alle sammen! God jul og godt nyttår til dere alle. Håper allesammen har hatt en fantastisk jul sammen med familien, og håper dere får en fantastisk nyttårsaften. 

Idag tenkte jeg å blogge litt om skjult og offentlig mobbing, og hvilket kjønn som bruker det oftest. 

Jeg starter med skjult mobbing. Oh gud som jeg hater mobbing, spesielt hvis det ikke er synlig, og den personen som blir mobbet lider, og ingen legger merke til det. Jenter er som oftest de som holder på med skjult mobbing. Skjult mobbing består som regel av baksnakking, blikking, fnising etc.. Med andre ord; det som påvirker den psykiske delen. Jenter er eksperter på å såre hverandre, og de liker å gjøre det (de fleste) Jeg tenker at jenter liker å mobbe skjult, fordi de vil se personen lide, og de vil ikke bli tatt på fersken av de eldre. Når skjult mobbing påvirker den psykiske delen, så kan det gå galt. Alt fra selvskadning til selvmord. Jenter mobber skjult mot hverandre, og mot gutter! Guttene som er mindre poplulære blir baknsakket og ledd av andre jenter. 

Jenter samler seg i gjenger og baksnakker en annen som er like ved, for å vise at de snakker om den personen. Det gjør de ved å peke, eller se på personen og fnise. Da får vedkommende en stor klump i halsen, og får med en gang følelsen av mobbing. 




Videre til offentlig mobbing... 

Vel offentlig mobbing blir som regel brukt av gutter. Med offentlig mobbing tenker jeg fysisk angrep mot vedkommende. Denne formen kan også være skjult, men hvis man blir slått, sparket osv, etterlater det blåmerker, og på denne måten kan man legge merke til det. Gutter er kraftige og mer voldsomme, og de bryr seg ikke så mye om de blir tatt på fersken, derfor er det lett å se når gutter mobber. 

Offentlig mobbing kan man gjenkjenne med engang, bedre enn skjult mobbing. Jeg personlig mener det er bedre å bli offentlig mobbet, enn skjult. Men jeg mener igjen at det ikke er bra å bli mobbet, og jeg er fullstendig imot det. 



Det å bli slått gjør ganske vondt, og det vet jeg, fordi jeg har blitt slått flere ganger iløpet av mitt liv. 

Håper alle for en fantasisk jul, og nyttårsaften. Legg gjerne igjen en kommentar om dere ønsker at jeg skal blogge om noe i fremtiden. Flere innlegg kommer senere ♥

Vær deg selv, og ikke la andre kontrollere deg!

Alle har blitt påvirket av andre til en viss grad. Jeg kan si med hånd på hjerte at jeg har blitt påvirket av andre, og det er ikke noe jeg er stolt over. Jeg ble skuffet. Jeg er ikke den type person som følger andres fotspor og jeg lar meg heller ikke påvirke av andre. Jeg går min egen vei, og pleier alltid å se folk fra lang avstand. Når jeg ble påvirket, mistet jeg kontrollen over meg selv. Jeg gjorde dumme ting, som jeg ellers aldri ville ha gjort. 

Det er mange ungdommer, spesielt jenter, som blir kontrollert og påvirket av hverandre. Det kan være at disse jentene er så desperate på å "passe inn" at dem gjør alt den "populære" personen ber de gjøre, altså dumme ting. Man blir brukt som en slave. Man blir påvirket til å gjøre ting du ellers aldri ville ha gjort. Og med dette ser folk hvor stakkars du er, hvor lett du blir påvirket, og ikke minst hvor desperat du er. Hvorfor ikke være med folk som respekterer deg for hvem du er? Overfor å henge med falske idioter, som gir blanke søren i deg? 

Ikke vær noe du ikke er, og ikke la noen kontrollere deg. Ha dine egne meninger og si dem. Ærlighet vinner, i følge meg. Man kan skaffe seg de riktige vennene om man er ærlig, og ikke minst seg selv. Ikke la noen bruke deg som en slave, for du er mye mer verdt enn det! 

Pass alltid på hva du deler med andre, ikke vær åpen med noen, før du kjenner personen 100 %. Tenk deg godt om før du åpner munnen, fordi folk kan bruke ting mot deg. 

Alle forandrer seg i lengden, men det å bli påvirket av noen er noe annet, og det er fort gjort å glemme hver man virkelig er. 

Det er bedre å ikke ha venner, enn å henge med folk som er falske og gir blanke søren i deg, og ikke bryr seg om hvordan du har det, det er min mening, og det er slik jeg tenker. Ikke vær redd for å si din mening - det er ingen som kan gjøre deg noe. 

 

- Fake friends are like shadow's, they follow you in the sun, but leave your side when it's gets dark 

Rachel Crow- Mean Girls

Heii!

Jeg synes denne musikken/musikkvideoen er så utrolig bra, og ikke minst har hun som synger (Rachel Crow) en utrolig fin stemme


-Hva synes dere?
 

Ha fortsatt en fin dag ♥

Les mer i arkivet » September 2016 » Januar 2016 » September 2014
hits